Biodrivstoff produseres ved å bryte ned råmaterialer som stivelse, sukker og andre molekyler gjennom bruk av kjemiske reaksjoner og varme. Begrepet biodrivstoff inkluderer første og andre generasjons biodiesel som kjennetegnes ved produksjonsprosess og type råmateriale. Første generasjons biodiesel produseres gjennom en prosess som kalles forestring ved bruk av spiselige avlinger som raps, palme og annen vegetabilsk olje.
Andre generasjons biodiesel, også kjent som hydrogenert vegetabilsk olje (HVO), produseres gjennom en hydrogeneringsprosess, dvs. behandling med hydrogen. HVO er mye mer fleksibelt når det gjelder råmaterialer, da det kan produseres fra lavkvalitetsavfall som animalsk fett og matolje eller fra ikke-spiselige kilder som alger, halm og til og med sopp.
Fordeler og ulemper med biodiesel
Som drivstoff har biodiesel en rekke fordeler. Råvaren er billig, produksjonsprosessen for å konvertere råmaterialer til energi er relativt enkel og biodiesel slipper ut betydelig mindre CO2 ved forbrenning. Og det kan brukes med eksisterende infrastruktur og motorteknologi med minimale endringer og til og med blandet med diesel.
Likevel virker sannsynligheten for at biodiesel blir et viktig alternativt drivstoff for lastebiler stadig mer usannsynlig av flere årsaker. Det første er effektivitet; biodiesel har lavere energiproduksjon (ca. 10 % mindre enn vanlig diesel), noe som betyr at det trengs større mengder drivstoff. Så det faktum at biodiesel kanskje ikke egner seg til vinterbruk siden temperaturen som brennstoffet stivner i er mye høyere enn for diesel. Bruk av biodiesel kan også forårsake driftsmessige problemer som tilstopping og kveling av innsprøytingen.
Utover effektivitet og teknologi presenterer storskaladistribusjon av biodiesel større spørsmål rundt bærekraft. Kritikere av første generasjons biodrivstoff hevder at produksjonen av råmaterialer fører til avskoging.
I tillegg kommer den potensielle konflikten første generasjons biodiesel har med matproduksjon og virkningen dette kan ha på matvareprisene etter hvert som økende mengder jordbruksareal blir brukt til råstoffproduksjon. Bekymringer som dette har hatt stor innvirkning på biodieselens miljøvennlighet, noe som har fått Europakommisjonen til å konkludere med at avlingsbasert biodrivstoff ikke vil være berettiget til å telle mot EUs mål for fornybar transport for nasjonale myndigheter.
HVO: En verdig utfordrer?
Gitt disse utfordringene, har tilhengere av biodiesel flyttet fokus til mindre vann- og landintensive alternativer som HVO produsert fra organisk avfall. Den høye kvaliteten på HVO som drivstoff og potensialet mange oljeprodusenter, spesielt i Europa, ser ved å bruke det til å adressere overkapasitet og lønnsomhetsproblemer i raffinerier, har økt investeringene på dette området. Minst tre nye europeiske HVO-investeringer er nylig annonsert som vil hjelpe markedet med å vokse nesten 88,5 % i løpet av de neste 3 årene. Det er også økende interesse fra Asia og Midtøsten.
Så kan HVO være svaret på biodiesels problemer? Både ja og nei. HVO har mange fordeler, men det er fremdeles et drivstoff som er dyrt å produsere i de fleste deler av verden og lider av mangel på tilstrekkelige mengder råmateriale. Til tross for økende investeringer, er masseproduksjon av HVO en utfordring som betyr at det lite sannsynlig at det vil dominere det alternative drivstoffmarkedet, selv om det absolutt kan endre hvordan biodieselsektoren ser ut i dag. Sett under ett er det kanskje best å konkludere med at den mest levedyktige bruken av første og andre generasjons biodiesel vil være som en blanding i dagens fossile brensler.
Et supplement til andre alternative drivstoff
Selv om biodiesel kanskje ikke er det umiddelbare svaret på en karbonfri fremtid, kan det absolutt være et supplement til andre alternative drivstoff som LNG og elektromobilitet. Jeg har utarbeidet en veiledning som skisserer fordeler og ulemper ved noen av dagens mest omtalte alternativer til diesel.
