Lastebiler
Dypt nede i gruvegangen beveger maskinene seg utrettelige rundt, som standhaftige, mekaniske maur. I bakgrunnen høres rumlingen fra bilmotorer. Utenfor gruven har skodden lettet, og de skogkledde fjellene er kommet til syne.
Nede i gruven høres et kraftig brøl. Lyden av stein som skraper mot stål når lass etter lass med kull og jord skuffes opp på det flate lasteplanet. Andreas Wahyudi venter med hånden på girspaken i de få minuttene det tar kollegaen hans å gi ham et tungt lass.
Deretter tråkker han på gasspedalen og kjører opp til toppen enda en gang. «Det aller viktigste er å være konsentrert og forsiktig, og å kommunisere med hverandre», sier han.
Susubang-gruven er et 90 kvadratkilometer stort dagbrudd i Øst-Kalimantan, den indonesiske delen av øyen Borneo. Her utvinnes antrasitt, verdens hardeste og dyreste kull.
Kullet ser ut som svarte, vertikale striper i den avdekkede jorden. For å komme frem til det må man først sprenge bort topplaget, og deretter fjerne den steinfylte jorden mellom kullårene. Hver dag bruker 31 år gamle Andreas sin Volvo FMX til å flytte jord fra gruveområdet til en dumpingplass 1,5 kilometer unna. Veioverflaten og den tunge lasten, på opptil 27 tonn, krever ikke bare robuste anleggskjøretøy, men også dyktige sjåfører.
Vi vet aldri hva som kommer. Bakken beveger seg, og ting kan endre seg fra ett sekund til det neste.
De dype hjulsporene, steinene og de store leirehullene gjør det vanskelig å ta seg frem på veiene i gruveområdet. Siden det hele tiden blir fjernet jord, endrer landskapet seg raskt, og stadige jordras og regnskyll bidrar også.
«Terrenget er den største utfordringen. Veiforholdene har en stor påvirkning på sikkerheten», sier Andreas.
Fullastede lastebiler tordner forbi, og Andreas følge nøye med. Så kommer han frem til et hull i veien fylt med vann, og han griper om rattet med begge hender. Motoren ruser seg opp når lastebilen nærmer seg en bratt bakke og klatrer oppover.
«Dette går bra, denne motoren er veldig kraftig.»
Fra radioen høres stadige instruksjoner om hvor lasten skal dumpes, spørsmål om hvor Andreas befinner seg, og advarsler om hindringer i veien. Ved gruven er kommunikasjon det aller viktigste.
«Vi vet aldri hva som kommer. Bakken beveger seg, og ting kan endre seg fra ett sekund til det neste. Jeg er imidlertid trygg på at kollegaene mine gir meg beskjed, så jeg beholder roen», sier Andreas.
Andreas går ikke ut av lastebilen i løpet av et skift, men den konstante radiokommunikasjonen, tutingen i hornene og de vennlige hilsenene fra motgående sjåfører gjør at han aldri føler seg ensom.
«Det beste med denne jobben er alle vennene jeg har fått», forteller Andreas.
Han kommer fra Longkali i Øst-Kalimantan, og som mange andre sjåfører er han langt borte fra familien. I løpet av de siste par årene har etterspørselen etter svart gull, ikke minst fra Kina, ført til at utenlandske selskaper har åpnet stadig flere gruver i Kalimantan, og dette har skapt et stort behov for arbeidskraft.
Andreas bor for øyeblikket sammen med 20 andre sjåfører i en arbeiderbolig en kort busstur unna gruven. Han har sitt eget rom med enkel møblering – en madrass på gulvet og plakater av fotballheltene på veggene. Han tilbringer det meste av tiden sin i førerhuset, og han trives der.
Andreas har kjørt lastebil siden 2005, og det siste året har han arbeidet her ved gruven. I starten satt han på med en annen sjåfør for å få spesialopplæring.
«I begynnelsen var det veldig skummelt når lastebilen krenget, men nå er jeg vant til det. Volvoen er veldig behagelig, så jeg kan slappe av. Fjæringen og støtdemperne i førerhuset er utmerket sammenlignet med andre lastebilmerker», sier han.
Klokken er 12, og det er på tide med en lunsjpause et stykke unna gruven. Arbeiderne spiser den medbrakte risen i skyggen under et tak, og tenner en røyk mens lastebilene står og venter på parkeringsplassen.
Ingen lyd kan høres i varmen. Leirjorden har blitt pakket tett sammen av de tunge bilene, som ser forlatte ut der de står i det kraftige, hvite sollyset. Sølen har tørket i hjulsporene og på dekkene, og klumper med sølete leirjord henger fra lastebilchassiset. Luften har en eim av diesel og varm gummi. Arbeidet fortsetter hele ettermiddagen.
Neste dag er alt helt forandret. Det har regnet i løpet av natten, fjellene er innhyllet i tåke, og luften er tung av fuktighet.
«I dag blir det glatt», sier Andreas. Han har akkurat spist en frokost bestående av ris og kylling i kantinen, der det lukter chili og matolje, og han har tatt på seg lærstøvlene sine i det myke morgenlyset.
Det blåser en kjølig vind over parkeringsplassen, og bakken er en eneste stor sølepytt. Andreas kontrollerer raskt lastebilen sin. Olje, filter, dekk, bremser – alt ser bra ut. Han heiser seg opp i førerhuset, tråkker ut av støvlene på det øverste trinnet, og noterer noe. Deretter skrur han på teknomusikken, lener seg tilbake og venter ... og venter.
Når jeg kjører, føler jeg at jeg er viktig, og jeg er stolt av meg selv.
Borneo har et tropisk klima, og det kraftige monsunregnet kan komme plutselig. Selv om regnskyllene kommer hyppig, er de vanskelige å forutse. Etter regnet må veiene skrapes, og alt annet arbeid stanses av sikkerhetsårsaker.
«Ellers er det en risiko for at vi havner i grøften og velter, eller kolliderer. I dag er været klart, men vi vet at regnet kan komme når som helst.»
Arbeidet stanses også dersom tåken eller støvet blir for tett. Derfor arbeider alle ekstra hardt når det er mulig å jobbe. En Volvo-lastebil ved gruven er i drift døgnet rundt, og varer i opptil 10 år.
Mens solen stiger og tåken forsvinner, sitter sjåførene bøyd over rattet i de hvite Volvo-lastebilene. Lyden av motorene har stilnet, og musikk fra førerhusene strømmer mellom lastebilene. En av sjåførene har skrudd opp volumet og tar seg en strekk med bena stikkende ut over den åpne lastebildøren.
Den krevende kjøringen ved gruven gjør at trøtthet er en av de største risikoene, og det utføres regelmessige tester for å sørge for at ingen av sjåførene er for trøtte. Andreas kjører 11 timer hver dag. Han innrømmer at det er en monoton oppgave å kjøre den samme 18-minutters strekningen dag etter dag. Men følelsen han har bak rattet, veier opp for dette med god margin.
«Når jeg kjører, føler jeg at jeg er viktig, og jeg er stolt av meg selv. Det gir meg en følelse av tilfredshet», sier han.
Plutselig får han klarsignalet, og han slår straks på motoren. Solen står allerede høyt på himmelen over gruven. Når arbeidsdagen er over, rygger Andreas inn på parkeringsplassen sin, slår av motoren, og hopper ut. Månen skinner klart bak de rolige skyene, over de røde jordhaugene, vegetasjonen og de blå fjelltoppene i det fjerne.
Menn i blå skjorter og hjelmer rusler fra kantinen til lastebilene, klare for nattskiftet. Andreas står stille i måneskinnet. I Longkali var han bonde og lastebilsjåfør. Det var muligheten til å arbeide og tjene penger som brakte ham hit, sammen med sjansen til å utvikle ferdighetene sine og få seg en karriere.
«I fremtiden, når jeg har råd til det, har jeg lyst til å starte mitt eget transportfirma, der jeg bruker erfaringene mine herfra. Hvem vet, sier han, og ansiktet lyser opp i et beskjedent smil: – En dag får jeg kanskje råd til å kjøpe min egen lastebil.
Volvo FMX til utfordrende kontraktoppgaver, i form av en 6x4 endetippvogn 17M3 (til overfjell) med en sekssylindret rekkemotor på 10,8 liter, D11A, som gir 370 hk
Bruksområde: Transportere jord (overfjell) ved Susubang-gruven