175-tonns vogntog gjennom den australske ødemarken

Ute i den australske ødemarken sitter en 52 år gammel bestemor bak rattet på et 175-tonns Volvo FH 16-vogntog med tri-drive. Bak seg har hun fire tilhengere, og foran seg har hun en lang, varm dag på landeveien. Maxine Taylor er både datter av og enke etter lastebilsjåfører, og her ute har hun det som plommen i egget.

I denne episoden av Sjåførenes verden får vi se hvordan det er å kjøre et 175-tonns vogntog gjennom den Australske ødemarken.

Maxine Taylor, lastebilsjåfør.

Bestemor og lastebilsjåfør Maxine Taylor følger i farens og den avdøde ektemannens fotspor.

En sky av rødt støv virvler opp bak lastebilen til Maxine Taylor. Hun dundrer bortover veien i 90 kilometer i timen, og horisonten foran henne flimrer i den stekende varmen. Dette er den australske ødemarken, «the outback».

Utenfor lastebilen er temperaturen 48 grader celsius – men det kunne vært mye verre. Her i ødemarken viser gradestokken ofte godt over 50 grader.

– Her ute må du drikke masse vann, hvis ikke blir du raskt dehydrert, forklarer hun nøkternt. – Varmen tar virkelig på. Du overlever ikke uten klimaanlegg, sier hun.

Den 52 år gamle bestemoren befinner seg hundrevis av kilometer fra sivilisasjonen. Det er ensomt her ute. Det er ingen tegn til liv noen steder, med unntak av en og annen ku, kamel eller dingo som krysser veien – eller en lastebil fra et annet firma som kommer kjørende motsatt vei. 

Her ute må du drikke masse vann, hvis ikke blir du raskt dehydrert.

Maxine Taylor

lastebilsjåfør

Hun skrur opp volumet på stereoanlegget og synger i vei til den australske rockelegenden Jimmy Barnes. Det får opp adrenalinet, sier hun. Kanskje jager det også bort tankene om mannen hun gjerne skulle hatt ved sin side, her i lastebilen i den støvete ødemarken.

– Det var mannen min som fikk meg til å begynne å kjøre vogntog, etter at han ble syk, forteller hun. – Dermed kunne vi arbeide sammen de siste årene han levde, slik at jeg klarte meg økonomisk.

I tre år arbeidet ekteparet for samme firma, som en del av samme team, og de bodde sammen i leiren. Dermed fikk de se hverandre hver kveld frem til ektemannen døde for to år siden.

– Det er jo noe man alltid har i tankene, sier hun. Jeg tenker på ham hver dag, og jeg tror det er for hans skyld at jeg fortsatt kjører, selv om han ikke er blant oss lenger.»

Maxine kjører mellom Woodie Woodie, som ligger i den avsidesliggende regionen Pilbara i Western Australia, og kystbyen Port Hedland. Turen frem og tilbake er til sammen 80 mil lang, og hun kjører den hver dag, med én dags hvilepause etter seks turer. Etter åtte uker med kjøring har hun to ukers fri, og da drar hun tilbake til Brisbane, som ligger 500 mil unna på østkysten av Australia. På turen inn i landet er de fire digre tilhengerne tomme. På vei til havnen igjen er de fulle av mangan, en svart, metallisk stein som kan minne om kull, og som brukes som tilsetning når man lager rustfritt stål.

 

Ørkenkjøring ved soloppgang.

Turen frem og tilbake tar vanligvis 12 til 13 timer, men det kan øke til 17 timer hvis hun punkterer eller havarerer, eller hvis veiforholdene ikke er optimale.

Maxine sjekker lastebilen før hun kjører.

Maxine elsker samholdet blant lastebilsjåførene i området.

Det blir lange dager. Turen frem og tilbake tar vanligvis 12 til 13 timer, men det kan øke til 17 timer hvis hun punkterer eller havarerer, eller hvis veiforholdene ikke er optimale. Når regntiden kommer, kan man bli sittende fast her ute i dagevis på grunn av oversvømmelser.

Ved gruven arbeider sjåførene i kontinuerlige skift. Så snart Maxine har ankommet basen og losset vogntoget, hopper en ny sjåfør inn bak rattet, og kjører turen på nytt. Når han kommer tilbake etter 12 til 13 timer, setter hun seg i førersetet igjen, setter på yndlingsplaten med Jimmy Barnes, og gjentar hele prosessen.

Det er få kvinner som arbeider her ute, og Maxine forteller at hun bare har sett én annen kvinnelig vogntogsjåfør. Når hun blir spurt hva hun driver med, er det mange som ikke tror på at hun faktisk kjører vogntog – spesielt når hun møter folk for første gang. – De sier bare: ‘Wow, du ser ikke sånn ut’, sier hun.

Maxine har imidlertid alltid hatt lyst til å bli lastebilsjåfør. Både faren og ektemannen hennes var lastebilsjåfører, og selv liker hun å kjøre fordi det føles så naturlig. Selv om hun er kvinne i et veldig mannsdominert arbeidsmiljø, vet hun at mennene respekterer henne – og hun respekterer dem også. 

Guttene er helt fantastiske. De kontakter meg alltid på radioen: ‘Max, går det bra?’ Det gjør vi alle sammen. Det er ikke fordi jeg er jente. Alle sammen passer på hverandre. Vi er her lenge av gangen, så vi blir nesten som en familie.

Maxine Taylor

lastebilsjåfør

Silhuetter av dingoer.

Pilbara-regionen i Western Australia er omtrent 500 mil unna Maxines hjemby Brisbane på østkysten.

– Gutta er helt fantastiske, sier hun. – Hvis du stanser eller havarerer, stopper de og spør om jeg har nok vann og drikke. Eller så kommer de ut og prøver å hjelpe. Vi kommer kjempegodt overens, og de kontakter meg alltid på radioen: ‘Max, går det bra?’ Det gjør vi alle sammen. Det er ikke fordi jeg er jente. Alle sammen passer på hverandre. Vi er her lenge av gangen, så vi blir nesten som en familie.

Maxine og kollegaene har jevnlige grillfester med drinker og massevis av prat, latter og vitsing for å holde humøret oppe.

– Vi forstår hverandre alle sammen, alle er veldig koselige, og alle kommer godt overens, sier hun. – Det må man i denne typer miljøer, siden vi tilbringer mer tid med hverandre enn med familiene våre.

Hennes egen familie er spredd over hele Australia. Hun har et hus i Brisbane, der ett av de tre voksne barna hennes bor. De to andre barna bor imidlertid lenger sør, i New South Wales. Hun har to barnebarn, to jenter, og nå er det også en gutt på vei, kan hun gledesstrålende fortelle.

– Noen ganger drømmer jeg meg litt bort, sier hun. – Tankene begynner å vandre. Jeg møter ikke familien min så ofte. Det går egentlig greit. Det er alltid hyggelig når vi endelig møtes. Jeg tror jeg har blitt vant til det, sier hun.

Avgjørelsen om å beholde huset i Brisbane, og det tilhørende huslånet, er en av hovedårsakene til at hun fremdeles kjører lastebil. Men selv om hun har bodd i Brisbane i 25 år, er det gruveleiren i Port Hedland som er hjemmet hennes nå for tiden.

– Etter åtte uker ser jeg frem til å komme hjem til Brisbane, men når jeg er hjemme, gleder jeg meg til å dra tilbake, siden huset er så tomt, sier hun. Miljøet her vi bor, i leiren, er fantastisk.

Sjåførene her ute blir ikke bare knyttet til hverandre. De blir også sterkt knyttet til de store Volvo-vogntogene. For å kunne frakte denne typen volumer må lastebilene på service minst én gang i uken, og sjåførene må fylle tanken og kontrollere dem grundig før start hver dag for at de skal kunne kjøre døgnet rundt.

Utsikt over landeveien.

Det er ensomt her ute. Det er ingen tegn til liv noen steder, med unntak av en og annen ku, kamel eller dingo som krysser veien. Det blir lange dager.

 

– De er veldig behagelige å kjøre, alt går som smurt, og vi passer på dem som om de skulle vært våre egne lastebiler. Vi kjører samme lastebil hele tiden, så vi holder dem rene og pene, og tar vare på dem. Hvis de [selskapet] setter inn en sjåfør som ikke passer på lastebilen, blir jeg sint, sier Maxine, og legger til: – Faren min hadde faktisk en Volvo. Nå har det seg slik at jeg også kjører Volvo, så den er jeg veldig glad i.»

Selv om hun setter stor pris på lastebilen og livet som lastebilsjåfør, har Maxine også begynte å tenke på livet når hun er ferdig med å frakte mangan gjennom ørkenen.

– Jeg kommer nok til å fortsette å gjøre det i fem år fremover, og så kanskje pensjonere meg, sier hun. – Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg vil gjøre da. Sikkert bruke mer tid sammen med familien i New South Wales.»

For øyeblikket vil hun imidlertid nyte hvert eneste minutt av dagene på landeveien – med stereoen på full guffe og prating om løst og fast med «gutta» via radioen.

– Jeg koser meg, sier hun. – Jeg håper mannen min hadde vært stolt av meg og det jeg gjør. Det tror jeg han hadde vært.»

Lastebilen

Lastebil: «Quad»-vogntog.
Modell: Volvo FH16.
Motor: 700 hk, dreiemoment 3150 Nm med I-Shift.
Trekkvogn: 10X6 (twin steer tri drive).
Trailer: 4 trailere – 2 «A»-trailere, 2 dollyer og en B-dobbel (7 deler totalt).
Vekt: 175 tonn (vogntogvekt).
Nyttelast: Over 113 tonn.
Lende: 53,5 meter.
Hjul: 84.
Drivstoff: Kapasitet på opptil 1840 liter. (Det er så godt som ingen steder å fylle tanken mellom de ulike gruvene og Port Hedland, og det er vanlig med turer på over 80 mil.)
Funksjoner: Skreddersydd for varme og ekstreme forhold.

  • Ice Pack-kjølesystemer som beskytter sjåføren i tilfelle uforutsette hendelser.
  • Kufangere som beskytter vogntoget ved sammenstøt med ville dyr.
  • Egne kjølefunksjoner for høyrisikoelementer som batterier og differensialer.

Beslektet innhold

Erfaren lastebilsjåfør tester ferdighetene sine på kanadiske fjellveier.

Lastebilsjåføren Rod Stanley har arbeidet med tungtransport i 18 år. Selv med hans lange erfaring setter de svingete fjellveiene og de begrensede kjøretidene i Vest-Canada ham på prøve. ...

Han holder seg i live på en av verdens farligste veier

Forstand, ferdigheter og erfaring har holdt Juan Manuel Manrique i live på en av verdens farligste veier i 45 år. Veien er Paso de los Caracoles i Chile....

Saltutvinning fra den enorme saltsletten i Bolivia

Lyset er nådeløst og luften tynn. I verdens største saltørken blir både mennesker og maskiner virkelig satt på prøve. Her har lastebilsjåføren Dario Machaca Colque jobbet i mer enn 30 år....

Filtrer artikler

5 true 5