Lastebiler

Norge

×

Tatt tilbake fra havet

Nigerias største by endrer seg gradvis. Det som begynte som en plan om å beskytte Lagos' eroderende kystlinje, har utviklet seg til å bli Afrikas største byggeprosjekt – Eko Atlantic – et nytt område som bygges på landområder som tas tilbake fra havet.
En molo i Lagos.
En 8 km lang molo, som har fått tilnavnet «Den store Lagos-muren» skal beskytte Eko Atlantic mot det åpne havet.

Klokken 10 om kvelden har de fleste lastebilene parkert innenfor sperringene til Eko Atlantics enorme anleggsområde. Flere av de muslimske sjåførene ber sine bønner i lyset fra gatelyktene, mens andre har rullet ut tynne matter rett på bakken og dradd tepper over hodet. 

Matthew Ude gjør seg klar til å legge seg. Hver eneste dag kjører han sin Volvo FMX til steinbruddet 150 kilometer nordøst for Lagos for å hente steinblokker av granitt som brukes til den åtte kilometer lange muren som beskytter Eko Atlantic mot havet. 

– Vi kjører aldri om natten, det er for farlig. Faren for at vi blir stoppet av veirøvere er altfor stor, sier Matthew. 

Eko Atlantic er fremtidens Lagos. Forretnings- og boligområder skal samles sammen på en ti kvadratkilometer stor halvøy som bygges i umiddelbar nærhet til området som kalles Victoria Island. Den beskyttende muren har blitt testet mot de verste stormene noensinne, og området innenfor muren fylles med sand som graves opp fra sjøbunnen. 

Navnet Eko kommer fra det lokale språket Yoruba og betyr "folk fra øya Lagos" – det vil si folket som opprinnelig bodde her. Matthew kommer imidlertid ikke herfra. Han hører til den etniske gruppen Igbo, og han har kjørt lastebil rundt i hele Nigeria siden 1978. Han har gjort jobben til hobby. 

– Jeg lærte å kjøre lastebil for et fransk selskap som hadde Renault-lastebiler. Dette er den første Volvo-lastebilen jeg har kjørt, og jeg liker den. Bremsesystemet er godt, styringen er perfekt, og balansen er utmerket, selv når jeg frakter tung last, sier han. 

Hver eneste morgen seks dager i uken forlater Matthew Eko Atlantic-anlegget klokken fire om morgenen. Han har med seg assistenten sin, eller motorgutten som det kalles her, den 24 år gamle Gift Mwaele, som hjelper til gjennom hele arbeidsdagen. Gift vasker lastebilen, dirigerer når Matthew rygger på trange områder og fungerer som et ekstra par med årvåkne øyne når trafikken er på sitt verste. Hver eneste dag kjører hele 200 lastebiler fra ulike steinbrudd til Eko Atlantic.

Siden veiene er så dårlige, er trafikken det største problemet. Det kan faktisk være farlig å gå ut av lastebilen for om du får en punktering.

Dagens første stopp er transportselskapets kontor og verksted i Ibadan, der Matthew og Gift henter lasteordren for dagen. Veien der regnes som en av landets mange hovedveier, men asfalten er dårlig og lappete, så selv om det er lite trafikk om morgenen, kan det ta dem mer enn to timer å komme frem. 

Matthew Ude laster lastebilen sin.

 

Når de har mottatt lasteordren, tar Matthew av fra hovedveien og kjører inn på en smalere vei, som etter en stund blir til en grusvei som fører til steinbruddet. 

– Siden veiene er så dårlige, er trafikken det største problemet. Det kan faktisk være farlig å gå ut av lastebilen for om du får en punktering, sier Matthew.

Grusveien som fører til steinbruddet har tett vegetasjon på begge sider. Her finnes både jamsplanter, kassava og et og annet banantre. Lastebilen etterlater seg en sky av støv, og noen gule sommerfugler flagrer forbi frontruten.  

Plutselig viser steinbruddet seg midt inne i skogen. Hvite lastebiler med gule lasteplan kjører etter hverandre for å hente lasten sin. Granittblokkene lager en øredøvende støy når de smeller mot lasteplanene, og mens Matthew venter på sin tur, slår han av en prat med de andre sjåførene. 

Granittblokkene som skal fraktes til "Lagos' store mur", er hele 1,5 meter i diameter, og lastebilene kan frakte last på opptil 30 kubikkmeter. Det er altså ikke vekten som avgjør hvor mye stein som kan transporteres til muren per tur, men lasteplanets størrelse. 

Når Matthew og Gift er ferdige å laste, veier de lastebilen på vei ut, og så kjører de tilbake til Lagos. Klokken er nå 14.30, og trafikken er mye tettere. Vanligvis tar det fire timer å kjøre tilbake til Eko Atlantic, og Matthew vet at det vil bli mørkt før han kommer frem. Det er derfor uaktuelt å ta en matpause på veien. 

– Hvis vi driver og stopper kommer vi aldri frem, sier han. 

Matthew og Gift bruker så å si hele arbeidsdagen i lastebilen. De har med seg mat i førerhuset og spiser når de kjører, og når ting går tregt, setter Matthew på CD-spilleren. Mellom to velbrukte bibler har han samlinger av Paul Simon, Stevie Wonder, James Brown og country-stjernen Skeeter Davis. 

– Og så har jeg selvsagt noe nigeriansk musikk, sier Matthew og ler. 

Han kommer fra stedet som tidligere ble kalt Biafra, og som nå er staten Enugu sørøst i Nigeria. Faren jobbet som kjøpmann på markedet, men familien hadde dårlig råd, så derfor måtte Matthew avslutte skolegangen etter ett år på ungdomsskolen.

– Vi var fem søsken i familien. Jeg var den eneste gutten og var derfor nødt til å forsørge meg selv i ung alder. Den eneste muligheten jeg hadde, var å bli lastebilsjåfør. Jeg hadde ikke penger til å investere i et eget firma, og familien min hadde ikke nok landområder til oss alle.» 

Kjøring i Nigeria kunne imidlertid innebære overraskelser. Matthew peker mot en elv som flommer over i kraftig regnvær. Når dette skjer, stopper trafikken opp, og transporten må vente til vannet trekker seg tilbake.

Den eneste muligheten jeg hadde, var å bli lastebilsjåfør. Jeg hadde ikke penger til å investere i et eget firma, og familien min hadde ikke nok landområder til oss alle.

Vi passerer en tankbil som veltet i den motsatte kjøreretningen om morgenen. Innbyggerne i området fikk tømt tankinnholdet raskt. Alt gikk bra denne gangen, men noen ganger hender det at en gnist antenner det brennbare materialet – og resultatet kan være mange sårede eller i verste fall omkomne personer. 

Lastebilen og noen andre skadede kjøretøy langs veikanten illustrerer tydelig Matthews beskrivelse av trafikklimaet i et land der det tilsynelatende ikke finnes noen trafikkregler. 

Men Matthew kjører rolig og trygt. Hjemme i Lagos har han kone og fire barn – men han ser dem bare på søndager.  

– Vi arbeider lange økter, og jeg kan ikke dra hjem om kvelden. Trafikken i Lagos er altfor kaotisk. Men på lørdagskveldene, når jeg er ferdig for dagen, drar jeg hjem og tilbringer søndagen sammen med familien. Vi går vanligvis i kirken.    

Dagene i Nigeria blir fort til kveld, og når Matthew kjører inn på Eko Atlantic-anlegget, er det allerede mørkt. En lang rekke med lastebiler har kjørt inn på kaien for å tippe lasten der beskyttelsesmuren bygges. 

Matthew venter på sin tur under flombelysningen, snur på den smale moloen, rygger og tipper granittblokkene i sjøen. Bølgene slår taktfast mot muren, og selv om temperaturen har falt, er det fortsatt varmt, og luften er fuktig og salt. Fra sjøkanten er det bare mulig å se noen svake lys fra Lagos.

Arbeidsdagen er over. Bak førerstolen har Matthew rullet sammen et teppe som han tar frem om kvelden og legger over de to setene i førerhuset der han sover. 

Når klokken er fire om morgenen, er han igjen klar til å begynne dagen. På det tidspunktet forlater de første lastebilene Eko Atlantic og kjører nordover.

Lastebilen

Volvo FMX 6×4, trekkvogn bygd for tung last, lasteplan fra Meiller-Kipper, D13 Euro 3-motor med en ytelse på 400 hk. 

På grunn av de dårlige veiene er makshastigheten til Volvo-lastebiler som leveres til ­Nigeria, begrenset til 75 km/t.

Transportoppdrag: Til nå er 50 lastebiler levert i forbindelse med arbeidet med å frakte granittblokker til den store beskyttelsesmuren i Lagos som bygges rundt Eko Atlantic.