Saltutvinning fra den enorme saltsletten i Bolivia

Lyset er nådeløst og luften tynn. I verdens største saltørken blir både mennesker og maskiner virkelig satt på prøve. Her har lastebilsjåføren Dario Machaca Colque jobbet i mer enn 30 år.
Salar de Uyuni i Bolivia.

Det utvinnes rundt 25 000 tonn salt i året fra Salar de Uyuni i Bolivia.

Dario Machaca Colque.

Dario Machaca Colque har jobbet i saltørkenen i mer enn 30 år.

Morgenens første solstråler begynner å sive frem mellom fjelltoppene rundt saltørkenen. Vinden tiltar i styrke over den endeløse vidden, og den friske, kalde luften biter i kinnene. Den tynne luften fremkaller en lett hodepine hos en som nylig er kommet hit.

«Jeg begynte å kjøre Volvo-lastebiler her da jeg var 14 år, og jeg har aldri kjørt andre lastebiler,» sier Dario Machaca Colque mens han klatrer opp i førerhuset på Volvo FH16-lastebilen sin, som står parkert utenfor huset hans i byen Colchani. 

Salar de Uyuni, eller Salar de Tunupa som den lokale urbefolkningen kaller den, ligger i Potosi-provinsen vest i Bolivia. Verdens største saltørken dekker et like stort område som byen Los Angeles og består av 10 583 kvadratkilometer tettpakket salt.
 
I dag skal Dario laste og frakte salt som er utvunnet av saltørkenen. Først henter han lastefolkene som skal hjelpe ham i dag. De har en tung arbeidsdag foran seg. Den store hengeren skal lastes med 25 tonn salt – for hånd med helt vanlige spader. Derfor har Dario passet på å ta med lunsj og drikke til lastefolkene.

«Dette er Edgar og broren hans, Ivan. De er også oppvokst her. Alle kjenner alle i denne byen,» sier Dario når de to lastearbeiderne dukker opp.

Edgar og Ivan klatrer opp på lasteplanet, der faren Paulino, som også jobber som lastearbeider, allerede sitter. 

Etter annenhver tur i saltørkenen vasker vi lastebilene grundig med vann. Deretter spruter vi på olje og fett slik at de er beskyttet for de neste turene.

Dario Machaca Colque

lastebilsjåfør

Lastefolk bakpå lastebilen.

På hvert eneste oppdrag får Dario Machaca Colque hjelp av en liten gruppe lastefolk.

For 40 000 år siden var hele dette området en innsjø, og da vannet trakk seg tilbake, ble saltørkenen til. Saltet knaser under hjulene mens lastebilen kjører ut til det enorme platået, der den lager store åttekantede former. Alle spor av veien forsvinner i den hvite tomheten, og Dario navigerer ved å bruke fjellene rundt som referanse. Hans kjennskap til lokalområdet er eksepsjonell.

«Overflaten består egentlig av to lag sammentrykt salt – ett øvre og ett nedre. Mellom disse ligger det gjørme. Det er ikke farlig å kjøre på saltet, men hvis du kjører utenfor den vanlige ruten, kan du få problemer. Enkelte steder er overflaten mykere, og lastebilen kan bli sittende fast dypt ned i saltet.»

Solen stiger i horisonten, og strålene reflekteres i det hvite terrenget, slik at man må bruke solbriller. Trælene i Darios hender og rynkene rundt øynene vitner om et liv med hardt arbeid og en konstant kamp mot det nådeløse lyset. Saltørkenen har vært Darios arbeidsplass i over 30 år.

«Folk som bor her er faktisk sterke og sunne. Saltet er bra for leddgikt og andre leddsmerter,» forklarer Dario med et smil.

Gjennom årene har Dario hatt flere Volvo-lastebiler. I dag eier han to Volvo FH16 2006-modeller med 610 hestekrefter. Han har selv importert bilene fra Europa. Klistremerkene fra den forrige eieren, logistikkselskapet DFDS i Tyskland, sitter fortsatt på.

«Jeg har planer om å kjøpe en ny Volvo-lastebil, en 2008-modell, i løpet av neste år. Jeg kommer til å importere den fra Sverige.» 

En lastebil kjører på saltsletten.
Folk som spar salt.

Saltet må lastes for hånd ved hjelp av enkle spader.

Dario og 23 andre sjåfører er medlemmer av den såkalte 11. juli-kooperasjonen, som er et sjåførsamarbeid som utfører både lokale og internasjonale transportoppdrag til og fra området. Veiene rundt saltørkenen er dårlige, og avstandene er store. Derfor fungerer saltørkenen som en korridor til Oruro-provinsen i nord, Cochabamba i nordøst og nabolandet Chile i vest.

Som medlemmer av kooperasjonen eier sjåførene selv bilene sine, mens de deler på administrasjonen. Kostnader og inntekter fordeles blant medlemmene.

For Dario og sjåførkollegene hans er valget av Volvo helt opplagt – 20 av 23 kjøretøyer i kooperasjonen er Volvo-lastebiler.

«Om vinteren blir det veldig kaldt her, og enkelte andre lastebiler vil rett og slett ikke starte. Veiene rundt saltørkenen er veldig dårlige. Andre lastebiler ristes i stykker og begynner å lekke, og motoren slutter å fungere som den skal. Dette skjer ikke med Volvo-lastebilene. De er robuste, og takler slike harde forhold.»

Ettersom saltet bidrar til økt rustdannelse, er denne kjøringen en belastning for lastebilene. Dario forklarer at det kreves ganske mye vedlikehold:

«Etter annenhver tur i saltørkenen vasker vi lastebilene grundig med vann. Deretter sprayer vi på olje og fett slik at de er beskyttet for de neste turene.»

Det utvinnes rundt 25 000 tonn salt i året fra Salar de Uyuni. Utvinnelsesprosessen er enkel, men krever mye manuelt arbeid. Saltet, som er fuktig, legges for hånd i hauger og blir liggende til neste dag før det lastes.

I dette området er saltet såpass solid at det ikke er noe problem å kjøre tunge lastebiler her, men der borte er det mykere, og lastebilene kan synke ned i saltet.

Dario Machaca Colque

lastebilsjåfør

Plutselig forstyrres det endeløse hvite av silhuetter i det fjerne. Etter en stund blir de pyramideformede salthaugene tydeligere. Dario stopper lastebilen, klatrer ut og forklarer til Edgar, Ivan og Paulino hva de skal gjøre. Først skal tre salthauger lastes på den ene siden av lasteplanet. Deretter skal lastebilen snus, og tre nye hauger skal lastes på den andre siden. 
 

En lastebil lastes med salt.

Salar de Uyuni består av 10 583 kvadratkilometer tettpakket salt, og er omtrent på størrelse med Los Angeles. Når den er fullastet, rommer Darios lastebil 25 tonn salt.

«Det er viktig å laste fra begge sider for å sikre balanse,» forklarer Dario.

Han peker mot et punkt i det fjerne.

«I dette området er saltet såpass solid at det ikke er noe problem å kjøre tunge lastebiler her, men der borte er det mykere. Der borte kan lastebiler synke ned i saltet.»

Akkurat nå er saltørkenen tørr, men dette er ikke tilfellet i regntiden i sommermånedene. Da går Popoo-innsjøen, som ligger i nærheten, over sine bredder, og ørkenen dekkes av vann. Enkelte steder kan dybden være opptil én meter.

«Det er derfor vi lagrer salt i Colchani før regnet kommer, og laster derfra. Verken vi eller produsenten jobber i saltørkenen i regntiden.»

Paulino, Edgar og Ivan kaster de siste spadene med salt på lasteplanet. Arbeidet har tatt litt under tre timer. De får skyss tilbake til Colchani i en av de mange bilene som kjører turister i området.

Før Dario drar tilbake, blir han og lastebilen sittende fast i en sandstorm. Vinden kommer i kraftige kast fra en av steinørkenene i nærheten, og det dannes brune sandskyer i horisonten. Det faller fint sandstøv over saltørkenen.

Dario blir sittende i førerhuset og vente på at vinden skal løye.

«Det varer vanligvis ikke lenger enn en times tid før det roer seg,» forklarer Dario. Han slår på radioen, der det lokale nyhetssammendraget presenteres med hakkete stemme.

Han har rett. Stormen passerer, og mens de mørke skyene i det fjerne trekker seg bort fra saltørkenen, starter Dario motoren.
 

Video fra Lofoten.

Volvo er den mest populære lastebilen i saltørkenen, og utgjøre 20 av de 23 kjøretøyene til det lokale kooperativet. Dario Machaca Colque importerer Volvo-lastebilene sine selv fra Europa.

Lastebilen

Tekniske data: Volvo FH16 trekkvogn med brasiliansk henger fra Randon. Denne 2006-modellen, som er utviklet for lange avstander og tung last, har 16,1 liters sekssylindret rekkemotor med 610 hestekrefter og dreiemoment på hele 2800 nm ved 1000–1500 o/min

Slik brukes den: Transport av boraks og svovel fra gruvene i området og lokal og internasjonal transport av salt fra saltørkenene. Et typisk oppdrag tar 14–18 timer. Kjører omtrent 70 000 km/år.

Beslektet innhold

Han holder seg i live på en av verdens farligste veier

Forstand, ferdigheter og erfaring har holdt Juan Manuel Manrique i live på en av verdens farligste veier i 45 år. Veien er Paso de los Caracoles i Chile....

På ville veier – en dag med transport av afrikanske bøfler

For å arbeide med dyretransport i et naturreservat i Sør-Afrika kreves det ikke bare kjøreferdigheter utenom det vanlige, det kreves også mot....

Tatt tilbake fra havet

Nigerias største by endrer seg gradvis. Det som begynte som en plan om å beskytte Lagos' eroderende kystlinje, har utviklet seg til å bli Afrikas største byggeprosjekt – Eko Atlantic – et nytt område som bygges på landområder som tas tilbake fra ...

Filtrer artikler

5 true 5